Mark Zuckerberg, Donald Trump & Jack Dorsey – dilemmaet med å forby politiske annonser

4

Publisert 05 desember 2019, 16:12 av Arash Gilan

Det er vel få som ikke har fått med seg de siste ukers kontrovers rundt politisk reklame i sosiale medier. Problemstillingen ble eksplosiv under det amerikanske presidentvalget og i forbindelse med Cambridge Analytica-skandalen. Det ble i tillegg kartlagt av både FBI og CIA at det hadde forekommet russisk involvering i det amerikanske valget. Facebooks grunnlegger Mark Zuckerberg har et antall ganger blitt innkalt til avhør i den amerikanske kongressen i tillegg til Europaparlamentet. Det åpenbare spørsmålet har delvis vært hvordan Facebook håndterer verdifull data de gjør tilgjengelig for hundrevis av millioner rundt om i verden samt hvordan Facebook bør forholde seg til «fake news» – annonsebløffer. På det første spørsmålet rundt håndtering av data har Zuckerberg vært svært tydelig på at data på ingen måte skal misbrukes av verken andre- eller tredjepart. Intet overraskende i dette, men på det andre spørsmålet angående annonsebløffer har ikke svaret vært like krystallklart. Han begynte med et nja som til slutt ble et overraskende ja – i form av ja til at et sunt demokrati skal tåle løgner og all form for ytringsfrihet. I en direktesendt tale ved Georgetown University den 17. oktober la han frem sitt case om hvorfor Facebook ikke kommer til å stoppe politiske annonser, uansett innhold, med ordene:» 

 

«I don’t think most people want to live in a world where you can only post

things that tech companies judge to be 100 percent true.»

 

Et ekte demokrati og ytringsfrihet bør ganske enkelt tåle alt og skal ikke bestå av noen overordnet dommer som avgjør for innbyggerne hva som er greit eller ikke greit. For når man først har trukket en slik grense, da blir det til slutt uutholdelig, mener Zuckerberg. 

Facebook bestemte seg for ikke bare å tillate politisk reklame, men også ekskludere dem fra sitt faktasjekk-program. Med rene ord sier altså Facebook at det er greit at politikere lyver, om de så vil. Denne avhjørelsen har i Trump-epoken naturligvis skapt en livlig debatt og blitt kalt naivt og grådig av Facebook. Men Zuckerberg, på sin side, står fast ved at beslutningen er ideologisk styrt og ikke pengestyrt, siden politiske annonser bare vil stå for 0,5% av annonsesalget i 2020, tross amerikansk valgår. Hadde det handlet om penger, hadde det vært bedre for oss å avstå helt, mener Facebook-grunnleggeren. 

I den politiske leiren gikk en av demokratenes toppkandidater for presidentvalget, Elisabeth Warren, ut med en betalt annonse på akkurat Facebook for å vise hvor dum denne avgjørelsen er. I annonsen er det et bilde av Mark Zuckerberg som håndhilser på Donald Trump i Det hvite hus’ ovale rom, der det står at Mark og Facebook støtter Trump i det kommende presidentvalget. På slutten skriver riktignok Warren at man kanskje blir sjokkert og spøt seg hvordan kan dette være sant? Noe det også ikke er. Deretter underbygger Warren sitt eget syn på Facebooks avgjørelse om å tillate slike annonser. I samme vending kom Twitter og dets grunnlegger Jack Dorsey med en uttalelse forleden uke om at Twitter har besluttet å forby all form for betalt annonsering som er politisk fra og med den 15. november 2019, men organisk spredning vil selvsagt ikke bli stoppet. Twitters avgjørelse ble applaudert, kalt for genial og sjakkmatt i motsetning til Facebooks avgjørelse. Jeg tør påstå at en umiddelbar og ugjennomtenkt reaksjon er å applaudere Twitter og håne Facebooks avgjørelse. Noe de fleste har gjort, men for meg finnes det flere dilemmaer. 

For det første er vi i startfasen av den digitale tidsalderen, og særdeles mediet sosiale medier. Det blir enkelt for oss å sammenligne mediet med tradisjonelle medier som TV, radio eller trykk, men den sammenligningen er både naiv og irrelevant. De tradisjonelle mediene har en avsender med utgiveransvar og kan derfor ikke publisere en annonse der en politiker åpenbart lyver. Men sosiale medier er stikk motsatt, der er brukerne avsenderne. Når vi kobler sammen milliarder av mennesker på samme plattform, får vi ikke bare gode, sunne og sannferdige synspunkter. Nei, vi får også en hel del dritt. Hat, løgner og propaganda – for også det er en del av menneskeligheten. Plattformene er sånn sett bare en avspeiling av mennesker.

For det andre er Twitters avgjørelse komplisert. Bare det å prioritere kommersielle annonser foran politiske er å innta en politisk stilling. Dessuten er ikke avgjørelsen så svart-hvit som mange kanskje tror. Twitter mener at de ikke kommer til å tillate annonser for politiske kampanjer der en person ønsker å bli folkevalgt. Kanskje ikke rart, men muligens vil trenden bli at en helt ukjent person vil få det svært vanskelig med å nå frem i mediebruset, men en kjent person eller «influenser» kan umiddelbart få organisk rekkevidde uten å måtte betale. Vil trenden bli at fremtidige politikere er influensere? Den andre regelen Twitter har, er at de ikke vil tillate politiske kampanjer av nasjonale interesser, som f eks klima, migrasjon, helsevesen, skatter eller sikkerhetsspørsmål. Her begynner dilemmaet virkelig å gjøre seg gjeldende, og man trenger ikke å gå lenger enn til det første eksempelet for å bli skeptisk. Er klimaspørsmålet virkelig et politisk standpunkt? Mange vil med all rett og med vitenskapen i ryggen hevde at dette trolig er menneskehetens mest avgjørende spørsmål. Så her kommer også dilemmaet med å velge side før det kommersielle. Twitter tillater altså ikke et politisk standpunkt med vitenskap som bevis for lovgivning, men tillater derimot et oljeselskap å fritt frem annonsere uten begrensninger. Vi kan ta flere eksempler på hvordan dette kan skurre og skape en stor hodepine for Twitter. Vil fagforbund forbys å publisere innhold om politiske tiltak for å forbedre arbeidsvilkår, mens selskapet har fritt leide til å annonsere om hvilke fantastiske arbeidsgivere de er? 

 

Avslutningsvis må vi ikke glemme at alle selskaper lever i en markedsøkonomi og tar beslutninger etter beste utbytteinteresse, være seg om det er Facebook eller Twitter. Denne kronikken er heller ikke et forsvar for verken Facebook eller Twitters avgjørelser, men snarere en refleksjon rundt det at enkle avgjørelser om komplekse problemer sjelden blir så brilliante som de først fremstår. 

Uansett avgjørelse, kan vi være sikre på at dette bare er en begynnelse og at fortsettelsen følger. 

Arash Gilan er medgrunnlegger og CEO for Viva Media, driver VD-Podden og er aktuell med den nye boken Apparnas Planet – menneskenes rolle i en digital verden. 

Først publisert i Dagens Media.

Mer Viva i innboksen din!